SLOGEN i ruskevær

 

Tekst og foto : Aida Kjerstad Urkedal

«Blir det storm i kveld?»
Flere av elevene har fått med seg at det er meldt liten storm til kvelden, og lurer på hvor mye storm som skal til for at det blir uaktuelt å bestige Slogen. Jeg har ikke like lang fartstid som de andre lærerene, og spør derfor Lars Johan, som har hatt med seg elever på denne turen i nærmere 20 år . «Nei…eg kan ikkje kome på at vi har måtte slutta oss ut ein einaste gong. Vi har alltid gått på toppen, uansett vær…», svarer han rolig.
Elevene og jeg ser på hverandre, og klarer ikke helt å konkludere med om dette var beroligende for vår del, eller om vi bør bli opprømt.

«Hva med dekning på hytta? Har hørt at det ikke er nett der.»
En annen elev jeg snakker med har andre bekymringer enn en forestående liten storm. Hun har nemlig oppnådd over 360 dager med snapchatstreak.
(For den som ikke er bekjent med dette uttrykket, så er jeg blitt opplyst om at man sender et bilde på snap hver eneste dag til samme person, og hvis man hopper av en dag, så mister man «streaken»)
Jeg blir fascinert over dette som er et nytt fenomen for meg, men som er blitt del av hverdagen til mange av nåtidens attenåringer. Hvordan løser dere denne snapp-avhengigheten når dere flere ganger på dette skoleåret er uten internettdekning, spør jeg .
«Æ har holdt det gående nesten et år no Nei, æ fikk en æ kjenne til å passe på snappen min mens æ var bort»
En annen elev, som ikke hadde samme backup-plan , måtte bare ta sjansen på at hun klarte å få tak i dekning i løpet av de tre dagene vi var til fjells.
«haha nei hadde internett fyste dagen før vi gjekk på tur, så fekk eg dekning på toppen, og så hadde eg dekning på slutten av den siste dagen…Mista en del streaker men ikkje alle»

På Patchellhytta er det god fyr i peisene når de siste ankommer. Noen fordeler er det jo da med å være de siste. Mange er slitne i skuldre og knær, etter å ha bært tunge sekker, og noen er ikke vant med å gå kilometer på kilometer i oppoverbakke med oppakning. Noen har lurt på om det er sengeplasser nok til alle. Vi er jo over 80 stk i tallet. På veien har vi møtt andre skoleklasser, og med ei turisthytte kan man ikke booke på forhånd. Litt spenning er det i om vi må ligge på kjøkkengulv og ganger. Heldigvis er det nok senger til alle. Kvelden blir brukt til kortspill og leker, elevene bidrar med gitarspill og sang og lærerne opplyser om hva ei norsk turisthytte er og hvem Patchell var . Etter ord for kvelden begynner roa å senke seg i hytta. Ved og vann blir båret inn, og alle bidrar med å holde det praktisk og koselig.

 

 

Så er morgenen kommet for oppstigningen. De fleste er glade for at de fulgte pakkelista og tok med både lue og votter. Et skydekke henger godt tredd ned over Slogentoppen. Noen er spente på om de klarer å overvinne høydeskrekken, og å tørre seg helt til topps. Andre er mest spent på om de i det hele tatt får se noe av den utsikta de har sett bilder av før de kom hit selv. De første må vente på de siste. Tålmodigheten blir prøvd. Det er ikke om å gjøre å bli førstemann. Målet å komme seg til topps -sammen.  

 

På toppen er det skyer og null utsikt når de første ankommer. Men i løpet av  ventetiden til at alle kommer seg opp blir skydekket tynnere og forsvinner. Den største belønningen idag, i tillegg til å ha nådd et stort mål, er nok å oppleve den spektaktulære utsikten fra en liten fjellhylle  og skue de 1564 meterne vi er over havet. Vinden kan med sin uforusigbarhet få oss ut av balanse. Viktigheten av å finne godt fotfeste blir understreket nå.

 

 

Tilbake igjen på turisthytta ettermiddagstider fyres det mer med ved, bæres mer vann og det lades opp igjen til  kosekveld innendørs når været fortsatter å ruske ute. Plutselig høres det plask utenfor hytta, og det kommer etterhvert inn noen  elever, stipper og lærer  -våte i luggen. De synes det var en god ide med  et kveldsbad i det is-k-kalde fjellvannet…!

Noen har fått mersmak på fjelllivet, og går seg en ekstra kveldstur, selv om det er blitt mørkt ute. Inne er det en rolig og hyggelig stemning. Elevene har blitt enda mer kjent med hverandre, blitt enda mer klar over hva de er i stand til å prestere, og erfart at hvert lille skritt de tar, kan lede de til en stor og flott topp. Det de fleste gleder seg til når de forlater hytta og vandrer ned mot sivilisasjonen er nok først og fremst en varm dusj. Internettdekningsproblematikken er også over for en stund. Mange ser seg  over skuldra og kaster et langt blikk innover dalen før de setter seg i bussen på vei hjem. Tenker kansje at fjellet har gitt de opplevelser som frister de tilbake- til det fjellheimen har å by på.