Søndagsskolen på en dag. Gamle minner blir som nye.

Ikke bare er jula over – men høsten er så langt bak at vi kunne tro det var et annet liv. Likevel, opplevelser vi kjente på kroppen kommer plutselig så nært på at det lukter dadler og røykelse. Som et gammelt, forbigått blogginnlegg som aldri nådde dagslyset.

Så herved gjenoppleves og gjenbrukes minner og opplevelser fra sist høst, skolens desidert mest innholdsmettede fellestur, slik at minner blir banket fast i hjernebarken som en følelse kroppen klarer å huske.

Vi er tilbake på turens desiderte lavmål.

Akkurat Dødehavet og turisthotellene der er ikke noen søndagsskole. Der er det kremsalg for alle pengene, og standsmessige hoteller for velstående som gjelder. Butikkinnehaverne fra Russland er i stort flertall. Både dem og alle de russiske turistene kan vi anta er russiske jøder, immigrert i Israel. Sydenfølelsen kommer snikende, men holdes i sjakk av blant annet det faktum at utsikten heter Jordan, at vi er 400 meter under havoverflaten og at vi flyter så alldeles merkelig i vannet med 30% saltholdighet. Livsfarlig å ta en stor slurk av. Vi nevner ikke navnet på han som så seg nødt til å slippe en boble, og bokstavelig talt fikk svi. Noen måtte også gå blinde opp til dusjen på stranda etter en dråpe i øyet.

cof

Brotherhood of mud.

Våre kunnskapsrike guider forteller om utfordringene med den synkende vannstanden. Om ambisiøse planer om tuneller fra Middelhavet eller Rødehavet for å føre ned vann. Om rift valley, den store jordskorpeforkastningen mellom to kontinenter, som er årsaken til at Jordandalen har sunket så lavt. Vi nyter igjen fantastisk mat, hotellbasseng med sol og varme og gode senger. Lufta er sunn, sies det. Og som sagt – i butikkene med alle produktene med dødehavsmineraler finnes det en krem for hver del på kroppen. Her kan man bli velstelt og velholdt, hvis man ikke var det fra før. Fin opplading er det også, til neste dag.

kst_4102

Ord for dagen ved presten. Vi er på døpeplassen, hvor Johannes døpte Jesus. På jordens laveste punkt kom Gud til folket på jorden, for å slå følge på reisen nærmere han. At dåpen av Jesus er en sterk markering av en Gud som stiger ned fra himmelen er det ingen tvil om. Men om Jesus ble døpt akkurat her er det vanskelig å bevise hundre prosent. Jordanerne har en annen døpeplass. Ifølge en annen tradisjon. Men vi ser mange som lar seg velsigne i elven. I butikken kan man kjøpe dåpskjole i voksen størrelse og la seg dykke ned i elven, i en slags fornyet dåp. Men det er viktig å huske at døpefonten hjemme i vår egen kirke gjør akkurat samme nytten. Ifølge Jesus.

kst_4117

Man kan jo dyppe tåa og la det synke inn, at det ihvertfall er den samme elva. Og at det er den samme nåden som hjemme. I varmen var det nok flere som gjorde rett i å kjøpe seg en is istedetfor Jordanelva på flaske, eller dåpskjole.

kst_4110

 

Med Samir bak rattet i buss nummer 3 kjører vi tilbake i en gate av ingenmannsland, med piggtråd på begge sider, fra grenseelva der det er væpnet vakthold på begge sider, mot Israelsk territorium. Og videre ut av Israel, og inn på vestbredden. Jeriko, verdens eldste by, er en palestinsk- arabisk by. Guidene våre, som er Israelske statsborgere, blir ikke med. Store, røde skilt forklarer at det er forbudt for dem å dra inn i byen, at dette medfører livsfare. Her gjelder ikke forsikringen hverken på bilen din eller livet ditt.

Men ikke nødvendigvis fordi det er så farlig der. Rett utenfor murene av gamle Jeriko møter vi to av innbyggerne i byen, som driver et turistsenter med butikk og matservering. De forklarer blant annet at det er jo ikke de som har satt opp skiltene. Det er Israelerne som har bestemt hva som skal skrives. Ingen av dem tror noen i byen vil skade en gjest. De er naboer med muslimer og kristne familier, og har det helt fint med det. Andre ting som ikke er fint, er at Israelske utbyggere utenfor bygrensa borer dype brønner som trekker vannet ut av deres egne vannkilder, som har vært grunnlaget for byen i tusener av år. Og sikkerhetsregimet fører til at de kan bruke en halv dag på å dra til Jerusalem, med langvarige stopp og gjentatte kontroller av biler og folk. Møtet med de to er en kontrast til de jevnlige rapportene i media om palestinere som angriper jøder. Hverdagslivet er visst ikke helt sånn.

Vi stiger ut av bussene ved Sakkeustreet, og de hellige klærne som dekker nok av kroppen må på plass. I historien i Bibelen fortelles det at Sakkeus klatret opp i et tre for å få se denne sagnomsuste Jesus skikkelig, over folkemengden som hans lave kropp ikke raget over. Lignelsen er en skole i livskunst, når Sakkeus legger seg flat for tvilsom forretningsdrift etter Jesu anklager, og en oppvisning i utøvd nåde. Jesus foreslår ingen høring, innkalling av lokale dommere eller umiddelbar uthenging. Jesus inviterer seg selv på besøk, og i fred og ro hos Sakkeus kommer en mild anklage. Etterfulgt av nåde. Straffen er det Sakkeus selv som gir.

Men rundt det legendariske treet akkurat i denne dagen, er ivrige daddelselgere kjapt på plass, med lokale varer vi er blitt anbefalt, og hellige plagg flagrer i vinden blant dem som fortsatt lurer på om arabiske menn ikke tåler synet av en kvinnealbue.

sdr

Julia ser ingen grunn til å ta sjanser. Kulturmøte kan være litt skummelt. Noen inni det røde sjalet helgarderer seg mot arabiske blikk.

Vi vandrer alle 100 et lite stykke langs gata fra Sakkeustreet mot sentrum av Jeriko. Verdens eldste by. Det er rett og slett annerledes. Det er definitivt arabia. Arabisk kultur, arabisk språk. Enkelte turistfeller her og der i form av souvernirbutikker. Men mest små boder og små butikker, med en skjortekledd mann med sigarett utenfor. Ikke noe «buy, buy»!! – som i Jerusalem. Men nikk og hils. Det har skjedd at unge arabiske menn med mobil åpenlyst har knipset bilder av lyse jenter med nakne underarmer. Det er et like rart syn som amerikanere på Vestlandet i boblejakke i Juli. Eksotisk. Men også et blikk inn i en forbudt verden.

Vi stabler oss inn i kjølige busser igjen, med nye inntrykk. Her er altså et Vestbredden, der hverdagen ikke er selvmordsbombere, armod og krig. Men et ganske fredelig hjørne av den arabiske verden.

Frimodige lokale hilser gjerne. Går rett på sak, og spør hvem vi er, og forklarer hvordan de har det her. Behovet for å få fram en annen historie enn den vesten kjenner fra det offisielle Israel, er stort.

Et symbol på så mangt. Peugeot 504 pickup, kanskje fra 60-tallet. I bruksstand. Holdt sammen av kjærlighet og trass, selv om den ble kjent som en slitesterk bil. Og på Vestbredden er det slett ikke alle som har råd til å investere i ny doning. Ikke er biler lett å få tak i heller. Hele bilparken i Jeriko og Betlehem var et flashback til 70 og 80- tallet, med biler vi i Norge har skrotet for lengst.

På tur ut av sikkerhetssonen Jeriko, kommer det politibesøk i bussen med skarpladde gevær.

Og dette var bare en eneste dag av høstens Israelstur. Enormt med inntrykk å fordøye. Kulturmøter, og kulturkollisjoner. En oppdagelsesreise, og en dannelsesreise. Folk å se inn i øynene, istedet for på en skjerm. Folk er mye nærmere ansikt til ansikt. Når geværmannen er ute av bussen, trenger vi pausen vi får på vei mot Genesaret sjø, der vi skal sove på en tidligere kibbutz. Der ligger den gamle grensa til Jordan bare en kilometer ovenfor oss. En grense med mye krigshistorie. Og åsryggen som fortsetter nordover, heter Golanhøydene. Allerede til kvelden kan den som vil igjen begynne å gruble mer over historien til dette landet.

 

Alle foto – Knut Ståle Thomassen