Juleverksted! Eller da mandlene brant.

Det er mange lukter og lyder som uløselig knytter seg til de mer eller mindre lykkelige juleverkstedene folk har vært innom i et 19 år langt liv. Noen er riktige, noen er gale. Og det er en hårfin linje mellom brent og «brent». For å nevne ett eksempel. Eller mellom «ferdigpusset» og «ødelagt», for å nevne ett til.

KST_9421

Årets nissehjelpaksjon intet unntak. Men på morgenkvisten, før noe som kan gå galt har gått galt, da svirret mye barnlig glede og forventning i lufta rundt om i alle rom hvor lærere sto klare med verktøy, gryter og andre ting.

Julelista på Cathrines Spotify skulle visstnok være over 1,5 time med julemusikk. Eller var det 3? I festsalen koste vi oss ihvertfall med mer eller mindre klassiske julesanger, på våre 6 arbeidsbord. Fra Bing Crosby og Elvis til Odd Nordstoga. Og for hvert refreng var de fleste hendene ett steg videre i å spikke knivskaft, knytte nøkkelringtauball, dekorere lys, klippe stjerner, eller lage gaveesker.

 

 

KST_9386

 

 

KST_9384

Jalini i dyp konsentrasjon

Men det skjedde store ting mange steder. Skolekjøkkenet var selvsagt åsted for mange gode lukter. Som nevnt i begynnelsen. Men også minst en ille lukt, som nådde helt ut i utgangsdøra. Men i hovedsak fyltes bordene med karameller, drops og det vi med fordel kan kalle kandiserte mandler. Da slipper vi den belastende «brent» greia. Det skal bare et øyeblikk til, ifølge dagens uheldige mandelbrenner.

KST_9403

«Seriously. What is that smell? I didn’t do this. I seriously didn’t.» Brent mandel på vei ut.

Fra lærerrommet luktet det såpe, noe Oddgunn var positivt skyld i. I år med rikelig med råvarer, slik at ingen trengte fly avgårde i lunsjen etter påfyll på Panduro. Takk. Men det luktet også en slags kaffimiks, som Ato var skyld i. Etter noen uker med samling av kaffigrut skulle utøyet endelig bli til noe nyttig, men hva? Vi mener å tro det ble en slags kropps-skrubb-coctail. Kanskje er det også anvendelig som fuglemat med aroma. Men det er ihvertfall gjenbruk av noe vi ellers kaster, og det var bare blide fjes å se der inne. Ikke minst fra nyskaperen selv!

KST_9411

Ato var kanskje den som fikk kjørt lengst under forberedelsene av årets juleverksted. Kokosolje på tilbud er ikke lett å finne. Budsjett er budsjett, og alle skal jo få.

Nede i keramikkgrotta hadde kunstgjengen fått omgjort lokalet til noe mer hellig, siden fine ikoner i tre ble produsert skulder ved skulder med mer verdslige ting. Ikke noe er mer riktig i vår flerreligiøse hverdag enn å ha en solid katolsk prest på dette oppdraget. Det kan jo skje den beste protestant at noe i troen går en hus forbi. Men her kom Maria og Jesusbarnet til sin rett, så får vi heller ramme inn noen av de gode, gamle bedhusenglene på et senere verksted. Ottars avdeling for ikon og samtale er stedet for teologiske spørsmål, og kanskje for de peneste julegavene. I år var avdelingen så hellig at vi ikke har bildemateriale derfra.

 

KST_9412

Nerdeverkstedet. Vi tvinger ikke alle til å sysle med husmortjenester, noen har mer glede av å være digitalt kreative, og lage kalender med egne bilder.

 

På formingsrommet fikk tråd, perler og annen pynt bein å gå på, og med kjøkkenlukta som inspirasjon ballet det på seg med gaver og ikke minst arbeidsglede. Noen fikk kanskje med seg mer av det siste, men et juleverksted er jo ikke en fabrikk. Det er et miljøverksted. En forberedende øvelse for å sikte sansene inn mot jul. Da er produksjonshastigheten litt underordnet.

KST_9420

 

KST_9416

Eksempel på godt arbeidsmiljø.

For å sitere en ikke navngitt ansatt – «ditta e et hendelse». I betydningen av at det er mye organisering. Mye ting, verktøy, innkjøp, hestehandling om arbeidsoppgaver og slike utfordringer. Men jammen er det verdt det, vil vi nå si. Denne dagen før jul er et stille høydepunkt, med mulighet til å meditere litt med hendene – skape noe fysisk, og gi det bort til glede for noen. Som når man var liten, og kom hjem med dorullnisser år etter år. De var jo ikke alltid fine. Men troen på å gi noe videre til folk man bryr seg om, uavhengig om det er verdt et bilde i et interiørmagasin, den troen støtter vi gjerne. Side om side med annen tro, om mindre håndtverksmessige og mer åndelige ting. Egenverdien i å tro nok på seg selv til å kunne gi noe videre, og å skape og lage noe verdifullt, også dorullnisser, er god pedagogikk. Og vi kan trygt påstå det henger sammen med et kristent broderønske om å spille sin neste god. Gi elevene målgivende pasninger. Vi kan ikke påstå at disse verdiene er slått opp på vegger og tavler akkurat denne dagen, men verdiene finnes i ryggmargen til skolen.

Og selvsagt er det fantastisk å være lærer i en atmosfære og et miljø der vi kan dele andre talenter enn de vi deler ellers. Drive håndarbeid, møte elevene på et nytt område. Og drikke kaffi underveis.

Takk til alle kreative sjeler, som gledet seg så mye over en hel verksteddag at det viste utenpå. Takk til Ato som kjørte langt, til Ingrid med flere som lagde uendelige lister, til dem som vasket opp etter Jonas, og takk til alle generelt for å fylle hele skolen med julestemning. Ikke minst – takk til vårt helt eget kjøkken, som holdt smånissene med den aller herligste lunsj – hjemmebakst, eggerøre, spekemat, husets potetsalat, husets fruktsalat, røykelaks og krydderfisk – det var godt de fleste av oss fikk sitte også etter maten.

Ikke glem å gi bort sakene deres folkens – eller pakk dem inn til dere selv…

KST_9433