23 meter i sekundet.

Det er vind det er snakk om. Det er mye bilder av godvær i det norske friluftslivet, og Vestlendinger som er vokst opp med at postkassen blåser over til naboen annenhver jul, for ikke å snakke om at posten må henge til tørk jevnlig på høsten, stiller seg undrende. Bilder av pene mennesker i fargerike goretexklær en solskinnsdag på fjorden i Geiranger er forvirrende.

Så hva er vel bedre enn å kaste seg over gårsdagens stormvarsel som en pedagogisk åpenbaring, og dra avgårde dit vinden tar best og verst – Alnes fyr på Godøya. Elsket av surfere, stormfotografer og selvsagt – de innfødte. Her blåser ikke postkassene bort, de står fast. Og skulle boltinga ha rustet bort, og kassa er borte, er det bare å gå nedover veien og hente den på samme sted som i fjor. Alt som drar avgårde i stormene havner i østlig retning.

KST_8578

De frittalende som trykte «like» på lærerens plan om stormtur kan nok ha vært i tvil om hvor moro dette kunne bli. Men i går formiddag ruslet vi forbi hyggelig belyste julevindu i desembergrått dagslys på Alnes på Godøya, som er en av Sunnmøres utposter mot vestavær. Og kikket opp på elva som kommer utfor kanten på vestsida av fjellet, og med jevne mellomrom blåser avgårde og aldri når igjen resten av elveleiet.

Havet viser med all mulig tydelighet at det er en ruskeværsdag, det er hvitt, mye skum, og bølgene slår over moloen i havna. Dette lover bra. De første 20 minuttene er det fredelig, og vi ser litt forhåpningsfullt på at det er delvis klar himmel. Kanskje litt sol?

Neida. Det går ikke lenge før vi kommer opp i vinden, og det blir vanskelig å stå. Det går nesten an å fly litt, og noen av elevene er mer ivrige på å teste det enn andre. Vi ler og koser oss med ramling og rulling, jakker som blåser seg opp som ballonger og hår over alt. Farlig kan vi ikke si at det er. Det er nesten en sånn dag der politiet sier på twitter at folk ikke skal kjøre hvis de ikke må, men å rulle litt rundt omkring er strengt tatt ikke mer farlig enn det ungene i friluftsbarnehagen i nabolaget driver med til daglig. Vinden er fascinerende, det blåser tårer ut av øynene på folk, og det knipses ivrig. Havet er et mektig skue – det hadde vært noe å være på Hurtigruta nå…

KST_8749

Oppe på kanten av platået på Godøyfjellet er det vanskelig å gå, balansen må gjenvinnes for hvert andre steg. Og man blir fysisk sliten av en kort distanse. Et betydelig alvor er det i det faktum at det er dette som fører til at noen fjellvandrere ikke kommer hjem fra uvær i fjellet. Uvær er ikke det samme på vår trygge tur, som oppe på høyfjellet uten ly og hus. Vi er bare en liten halvtimes gange fra minibussen. Vi dropper å balansere på Johan Skytt steinen, som henger utover fjellsida og er et yndet fotomotiv. Uforutsigbare stormkast er ikke noe å yppe med i en slik sammenheng. Men opplevelsen av å se elva tidvis blåse avgårde vannrett rett under oss, er nok mer sjelden enn det klassiske bildet på steinen.

Med en solid haglskur må vi tåle værterror og knipe igjen hettene, og den som glipper taket i hettekanten får skikkelig sviende pisk i fjeset. I en haglpause tar vi mat i ly for den verste vinden, og ser et fantastisk lys- og værshow i det tette, grå haglbyger beveger seg over det mørke og skummende havet rett under oss som lodrette skyer av uvær. Pausen blir kort, når det første lynglimtet overrasker oss, og det telles ivrig og stille før tordenskrallet kommer. Det virker som alle synkront husker noe om tordenvær og fjellet. Sondre mener å være sikker siden han har gummisåler. Etter lynblink nr 2 blir det stemning for retur, noe læreren gir poeng for, og rett nedenfor rasteplassen er vi nedunder kanten på fjellet. For mors og fars skyld nevnes at tordenværet var et godt stykke unna.

KST_8726

Før vi drar mot land studerer vi havkreftene, vi står på moloen og ser bølgene rulle og druse inn i moloen. Jeg vil ikke ødelegge fascinasjonen med å nevne at vi bare er på medium bølgestørrelse i dag. Like fullt store nok til å fange Terje flere ganger, ihverfall opp til kneet. Gode bilder har sin pris! Vi kan ikke komme i avisa for å tulle med naturkreftene, men å bli våt til kneet og få sjøsprut i fjeset går under trygg utforskning. Det er paradoksalt fredsommelig å stirre på bølgene som evig ruller. Er det den samme hypnosen som av flammene i bålet? Det er noe som fenger. Vi stirrer tidvis i felles stillhet, helt til noen roper TERJEEE igjen.

En liten halvtime etter kikker vi halvvåte inn dørene i byens kaffibrenneri, Jacu, der vi har vært så velsignet heldige å bli bedt på kaffi. Og det er noe annet her enn på lærerrommet, eller hos tante. Kaffibrenneren fra Giesen på 700 kilo står og gløder, og ut kommer kilo på kilo av fersk, nybrent julekaffi. Røde poser står på rekke og rad i det 4 meter høye vinduet med utsikt mot trappene til byens utsiktspunkt, og under det like høye taket i den forhenværende trafostasjonen til Tafjord kraft trylles det fram Mocca, cappucino, caffe latte og andre herligheter av baristaen fra California. Snobbekaffi med halvskitne fjellsko. Vi blir varme og brennerisjef Anne Birte kan avsløre at hun har en fortid på Borg som lærer. Det er altså ikke helt tilfeldig at vi er her. Gamle bekjentskap er gull verdt, og kaffien er en julegave til ungdommen. En liten kollekt blir høflig avvist, og går derfor til baristadamen, som har en lang vei hjem til jul..

 

Slik gikk denne høsten, naturen på Sunnmøre har gitt nye opplevelser til mange Borgere også i år. Vi venter, noen av oss med usannsynlig stor spenning, på hvor dyp snøen skal bli denne vinteren.. Vi begynner å telle på fastkjørte trailere på Strandafjellet, og gleder oss for hver eneste en. De er et tegn.

Foto:

https://www.facebook.com/borgfhs/posts/1212246825457391