Jeepsafari med rakettstatus.

På vår siste dag i det Hellige land, har elevene fått velge mellom forskjellige turer og aktiviteter. Fra alldeles upolitisk bad, safari eller byvandring, til spennende besøk på Vestbredden og overnatting i Jerusalem. I den grad noe kan være upåvirket av religion og politikk i dette landet. La oss se..

Vi som dro et kvarter ut av Jerusalem til en parkeringsplass med terrengbiler følte oss nokså upolitiske. Med solide gamle Land Rovere og noen japanertraktorer skulle vi kjøre ut i Judeaørkenen, for å oppleve et landskap vi ikke har noe i nærheten av hjemme. Første synfaring av doningene våre viste at her er det sånn at man reparerer bilen sin sjøl. Eventuelt bygger den litt om, hvis den ikke passer til formålet. Ikke slik å forstå at bilene er dårlige. Men at bilen ser ren og pen ut er ikke viktig, bare at den virker. Og ifølge Lars Johan klatret den 25 år gamle Toyotaen bedre i bakkene enn traktoren hjemme på Klokk. Over lite stokk og mye, mye stein og grus bar det avgårde, og første stoppested var en gammel sisterne – som ikke er den tanken som enkelte ganger kan begynne å lekke på do hjemme, men store, utgravde huler, der beduinene og alle andre ørkenfolk i uminnelige tider, har magasinert vann. I regntida ledes vann fra elveleiene inn i de underjordiske hulene, og inni en slik sto vi og lyttet til et stykke beduinhistorie fra vår guide , mens en lokal gjetergutt sto utenfor med en etterhvert mye fotografert geiteflokk.

Endestasjonen etter en halvtimes kjøring var en høyde i ørkenen, der utsikten strakk seg fra Jerusalen i vest til dødehavet og Jeriko nede i Jordandalen i øst. Judeaørkene er verdens minste, 18 mil fra nord til syd, og ca 4 mil fra øst til vest. Den er lokal, og ligger utenfor klodens ørkenbelte. Det særegne klimaet og høydeforskjellen fra Jerusalem på 800 moh. til Dødehavets 400 mUh. har skapt det tørre klimaet. Her faller under 100mm nedbør pr år, og definisjonen på en ørken er maks 200mm pr år. Men i regntida på høst og vinter renner det vann gjennom ørkenen i strie strømmer, over og gjennom veien nede langs dødehavet- men alt vannet har falt over fjellkjeden som Jerusalem ligger på, før det graver seg gjennom ørkenen mot øst.

Utsikten var slående og helt upolitisk. Helt til vi fikk lære at «veien» vi hadde kjørt opp ble bygget av amerikanske styrker under Gulfkrigen, når amerikanerne ville ha en ideell base for mobile Patriotraketter, for å forsvare Israel mot Saddam Husseins Scudraketter. Patriotrakettene var en fiasko, og nesten 40 raketter slo ned mellom Jerusalem og Tel Aviv. Vi sto praktisk talt midt på det som var en stor del av nyhetsbildet under Gulfkrigen. Og tok våre utsiktsbilder og selfies, kikket ned på rasteplassen på havets nivå der hovedveien ned mot Dødehavet går, og bort på verdens eldste by Jeriko. De store lastebilgravene der utskytningsbasene hadde stått var fine for å finne seg små flintsteiner å ta med hjem. Det er flere steder i dette landet som er en absurd sammenblanding av liv og død, av vakkert og tragisk. Og dagens jeeptur brakte oss til en slik.

Noen av oss fikk tid til å diskutere fortreffelighetene med Land Rover Defender versus urterrengbilen Toyota Landcruiser. En kar ønsket seg en sånn hjemme på småbruket. Alex avslørte en brist i Subaruavhengigheten. Land Roverne vi kjørte var arvegods fra den israelske hæren. Slike som kjører rundt også på den norske landsbygda. Hvis vi skal koste på oss noen autofile, militære anekdoter, så har flere generasjoner i vesten vokst opp med gamle Land Rovere i sin militærtjeneste. Før Tyskernes Gelenderwagen på et eller annet vis overtok. Nå skal kanskje de også pensjoneres fra sine lagre inni den norske fjellheimen, mer eller mindre ubrukt. Land Roverne er kulturikoner for militærstyrker over hele Europa, slik som alle Willys Jeepene i m*a*s*h ble for amerikanerne. På samme måte som FN over hele verden har trykket Toyotas Landcruiser til sitt bryst i 40 år. De har reddet liv, og de har blitt sprengt og skutt på. Jeep er for øvrig et lureord. Språk er ofte forvirrende og misvisende. Når amerikaneren skulle bygge sitt nye militærkjøretøy til krigsbruk, skulle det være et «general purpose» kjøretøy. Den skulle kunne kjøre bårer for saniteten, mitraljøser for hæren og være lastebil og traktor. Arbeidsforkortelsen «GP», sagt litt fort på engelsk, blir til «dji-pi» med lydskrift. Enda kortere – «jeep». Dermed er den misforståelsen oppklart mnok en gang..

Så en jeepsafari i den istraelske ørkenen kan aldri bli helt upolitisk, tross kulturhistorie og fantastisk natur. Men i dag var det lov å ikke måtte huske hele det historiske bakteppet, for å få gleden av eksotisk landskap, fargerike personligheter og enda litt mer sol i ansiktet.

Bilder av Terje Bergset